Blog

Utvikling av avhengighet og dys-funksjonelle familiesystemer.

0

Avhengighet er en familiesykdom som berører alle individer i ett familiesystem. Noen ganger er det også slik at utvikling av avhengighet er ett resultat av å vokse opp i såkalte dys-funksjonelle familie system.

 

Først og fremst vil jeg si at det finnes IKKE noen form for 100% i ett familiesystem. Det vil si at det finnes noen svakheter i systemet uansett hvor bra man selv mener har vokst opp.

 

Forskning viser i dag til at ca 87% av alle som utvikler noen form for avhengighet kommer fra dys-funksjonelle familiesystemer. Så hva er dys-funksjonelle systemer og hvorfor utvikler ett eller to barn avhengighet og det andre blir suksessfullt?

 

Vitenskap viser til at barn som vokser opp i såkalte dysfunksjonelle familiesystemer bærer preg av trauma. Hjernen deres utvikler seg ikke normalt og de som utvikler rusavhengighet mangler eller har for lite av d2 daa dopamin i hjernen.

 

Så nå hva er trauma? De fleste tenker kanskje seksuelle overgrep eller andre ekstreme overgrep innad familien. Slike trauma er alvorlige og setter selvfølgelig spor i voksen livet. Men det finnes andre elementer av andre trauma. Det kan være følelsesmessig trauma. Mamma og/eller pappa ikke er i følelsesmessig kontakt med barnet/barna. Det vil si mangel på nærhet, trygghet, intimitet, bekreftelser, trøst, omsorg etc… Disse manglene forekommer ofte i familiesystemer og barnet vil da få frustrerte behov på sine mangler/trauma. De vil søke etter denne mangelen i andre kretser/arenaer som en deprivasjon på frarøvede behov. Alle barn har jo grunnleggende behov, det å bli sett, hørt, bekreftet m.flere. I tillegg har barn fysiske behov og enhetslige behov, nemlig det å føle enhet eller fellesskap innad familien.

 

De behovene som ikke blir dekket innad familien, vil person søke seg til andre plasser. De vil da begynne å søke utover i arenaer slik som: kriminelle miljøer, relasjoner, sex, rus, alkohol, spill, religiøse miljøer etc for å ”Fixe” innsiden eller den indre ubalansen. Det er her avhengighet ofte utvikler seg til å bli tvangsmessig, da person får en lykkeopplevelse, smertelindring, kick, sensasjon av symptomet : Rus, sex, relasjoner, spill etc…. Og dermed får man kontroll på innvendig smerte. Det blir det vi kaller en Traumafix som utvikler seg til avhengighet.

 

I et dys-funksjonelt familiesystem utvikler barna overlevningsstrategier for å overleve i systemet. De tar på seg ubevisste roller som: Helten (1 fødte), Rebellen (2 fødte), bortgjemte barnet (3 fødte) og maskoten ( 4 fødte).

 

Disse barna bærer med seg stor skamfølelse, har ofte et lavt selvbilde, lav selvtillit, mangel på selvrespekt og ser ofte på seg selv som verdiløse. De spiller ut rollene sine og tror at det er handlingen de gjør som er deres ID. Fakta er at de mangler kontakt med egen identitet eller sitt egentlige ”Jeg”. Når man spør klienter i behandling om de kan fortelle noe om hvem de er, så blir de ofte ”Blank” eller de klarer ikke å svare på hvem de er og forteller ofte eller etterhvert inn i behandlingen at de ikke helt vet hvem de er. Det finnes stor sorg i disse personene!

 

Trauma eller indre ubalanser blir ikke borte selv om man tar bort rusmiddelet eller andre symptomer. Derfor er traumaarbeid over tid viktig for en som har utviklet lidelsen avhengighet. Dette arbeidet vil hjelpe person til å unngå å bli trigget på symptomet rus, alkohol, sex etc…

 

Ett ”voksent barn” er en person som aldså bærer med seg det han/henne har blitt utsatt for som barn inn i voksenlivet. De spiller ut sine roller og kan her pendle mellom de forskjellige rollene i sin utrygghet og overlevningsstrategi.

 

Vi sier at dette er en familiesykdom. Men det er ingen ”Shaming Blaming” sykdom, da mamma og/eller pappa gjorde det beste de kunne ut i fra sine forutsetninger. De er kanskje også vokst opp i et dys-funksjonelt familie system og gir ofte videre det de har fått, selv om mange sier ” jeg skal ALDRI bli slik som mamma eller pappa. Man blir det likevel da et kinesisk ordtak sier ”Motstand leder til bestand”

 

Uansett så kan man velge og være et ”offer” for det man har opplevd eller begynne å ta ansvar i eget liv for å øke livskvalitet og livsglede. Det viktigste av alt er nemlig det å bearbeide tidligere hendelser slik at man på den måten kan unngå eller minimere effekten av å føre sykdommen videre til sine barn og generasjoner.

 

Leave a Reply